Gårdsnavnet Meium eller Mean (dialekt) er antagelig avledet av gammelnorsk ”méd” eller ”midengi” som betyr merket eller enga som ligger midt på. Ei eng bærer bratt opp mellom to andre bruk, helt fra Selbusjøen og oppover lia.. Den godt synlige hellinga som sannsynligvis er opphavet til navnet Mean, danner liksom et ”merke” midt på Selbustrand når man kommer østfra, eller befinner seg ute på sjøen. Etter sigende var enga også et landemerke både for vegfarende og for fiskere. Enga må ha oppstått som følge av et stort leirskred like etter den siste istida. På ”Midengi” ble det dyrket bygg. Byggen ble først høstet for hånd, og deretter malt på gårdens egen mølle som det ennå finnes rester etter. Enga er så bratt at det ble brukt en kasse festet til et ”spell” trukket av hester for å spre gjødsla. Det gamle stabburet fra 1790 er innredet med kornbinger som rommer mer enn 3000 liter. Det utspiller seg også dramatisk historie på Meium under de kjente uårene ”storkleinåret” i 1812, og ”litlkleinåret” i 1848. Disse årene var det sult og kornmangel, og det var bare den bratte kornåkeren på ”midengi” som bar modent korn i Selbu disse to somrene, forteller bygdeboka.

I det siste århundrede har det grodd opp en liten skog av einerbusker der kornet en gang ble dyrket, og enga er ikke lengre så godt synlig fra dalføret som før i tiden. Men det er fra disse einerbuskene vi i dag høster einerbærene og einerbaret som benyttes i den næringsrike Bjørk&Einer - sjokoladen Her oppe går den gamle ferdselsveien, og pilegrimsleden Romboleden og Jämt-Norgesvegen som krysser eiendommen der utsikten mot Sylene og Selbusjøen er som vakrest. Her beiter også den hardføre storferasen Highland Cattle som går ute hele året, skjøtter beitemarkene og bevarer gårdens natur- og kulturlandskap på en skånsom måte.

”Mean” er en av de yngste gårdene på Selbustrand. Likevel må jorda ha vært tatt forholdsvis tidlig i bruk, fordi gården var bispegods da kongen konfiskerte den i 1537. Men den geologiske historien som er opphavet til dagens natur- og kulturlandskap, utfolder seg svært mye lengre bakover i tid enn noen kan erindre. Helt tilbake til den siste istiden den gang Selbusjøen var en del av Trondheimsfjorden. Tyngden av de enorme ismassene over Skandinavia hadde presset landet ned slik at saltvannet oversvømmet store deler av innlandet da isen sakte smeltet igjen. Fjordarmens lune omgivelser bød både på et rikt fiske, og lett tilgang til fjellets jaktterreng. Langs Selbusjøen finnes det flere steder helleristninger som vitner om en kultur som tidlig fant sitt livsgrunnlag her i disse omgivelsene.

Etter hvert som isen trekker seg tilbake og landet sakte hever seg, dukker det opp et rikt jordbruksland i strandlinjene der vannstrømmene først dannet næringsholdige leiravsetningene på den gamle havbunnen. Og etter noen tusen år blir Selbusjøen liggende som en innsjø, kun med en næringsrik strandlinje, helleristningene, og de eksotiske marleikene, leirsteiner som herdet i saltvannsstrømmene langs iskanten lenge før menneskene kom, som vitner om en annen og tid og en annen natur. Her kunne en kultur senere slå rot som følge av kosmiske forandringer som på sin dramatiske, men forunderlige måte dannet selve livsgrunnlaget, først for nomadene, og senere oss som bor her i dag.